å jeg som trodde jeg hadde mistet hele meg sev! Men nå er alt i orden igjen. Phuu, jeg trodde jeg hadde mistet hele meg bare pga at jeg ikke husket. Det er ille når det er slikt, men uansett så GREIDE jeg det å huske bloggadr. min.
Nå har jeg ikke hatt så veldig god periode  siden jeg skrev sist men er på bedringens veg. jeg er blitt bedre i både rygg og nakke men IKKE psykisk. Jeg har traumer om natten, og får ikke sove mer enn et par timer- som regel legger jeg meg kl 4-5 tiden og greier sovene etter ca - ja hv a    da. jeg sover da noen minutter, men har ennå ikke fått noen tendenser til dilerium. Ikke annet enn når jeg bruker alkohol som sovemedisin...bla bla bla...

Jeg er bare ikke der jeg skal være for tiden, ja og nå har jeg fått fantasier om å leve slik de gjorde det før 1300-tallet, Yess, akkurat slik med ei ku, en båt, noen unger, som folk flest men uten mann, men det trenger jeg jo ikke for i den tiden da var jo kvinnfolkene alene uansett. Mennene var jo på havet eller en eller annen jerbaneslusk HA HA.--den tid den sorg.

Jeg er i endring
Endres jeg til å bli eldre?
Endres jeg til å bli gal?
Endres jeg til å gå amokk og "Yess you name it"?
Endres jeg til å ikke forstå meg selv?
Eller ----ditt svada svar i kommentaren HIHI!

Ha en flott dag!

Penger økonomi - hva gjør det med deg? Jeg er iallefall en person som sterkt blir preget av økonomien når den er dårlig. Det er som liksom alt blir ødelagt, nå er det sommer og en skal kose seg med de man er glade i, men når pungen er tom og intet mer å hente - hva gjør en da?
Egentlig er det helt utrolig å tenke over hvor mye vi styres av penger og hvordan hverdagen blir i forhold til dette, Jeg skal ikke klage og skal ikke være sur for jeg har det mest nødvendigste. Men ikke alt det nødvendigste som å kunne være så heldig å få ta egne valg i forhold til det man vil her i livet. Å ta egne valg er for meg egentlig en livsnødvendighet og gir meg en følelse av frihet og uavhengighet i forhold til andre. Akkurat i dag og i den siste mnden har jeg følt meg som en katte trengt opp i et hjørne uten valg til å kunne få gjøre det jeg vil og føle meg fri.
Tankene har svaiet fra det ene til det andre med bare negativt og at jeg ikke lenger har mer her å gjøre. Men jeg tør ikke - ennå iallefall, kanske er det en lysning der et sted.
Kjærligheten er mest ikke det den skal være, men mest krangel og uvennskap og da er det like greit å holde kjeft. Jeg vil rømme - men til hva og hvor...? Helst bort fra meg selv et sted der jeg kan finne harmoni med livet, et sted jeg kan finne det trygge, et sted jeg kan finne lykke et sted et sted ikke her hvor en må hele tiden leve splittet og delt. Smile når det kreves og ha økonomien slik at en greier seg.

Jeg kan ikke skive mer nå....måtte bare få sagt litt akkurat i øyeblikket

Høsten kommer sakte!

Jeg sitter her i mine egne tanker og hører nyheter og div. aviser ++. En ting jeg ikke skjønner helt i dette samfunnet er hvordan NAV takler sorg.

Når en hører at en ikke kan bli sykemeldt pga dette så MÅ det være noe som ikke helt stemmer i lovene eller forståelsen til de som jobber i det offentlige. Leste en avis her om dagen hvor legene gikk ut og sa at de måtte sykemelde folk pga sor med annen begrunnelse enn enn akkurat sorg.
Etter hendelsen som skjedde ute på Utøya så burde det vært tilrettelagt for STRAKS - TILTAK  akkurat når det gjelder dette. Den grufulle hendelsen er det vel et fåtall av oss som egentlig kan sette seg inn i, jeg er forbannet - og slettes ikke de folka som jobber i nav- de må jo være steiner alle sammen uten følelser for hva folk, familie, barn, foreldre, besteforeldre og tanter og onkler akkurat nå gjennomgår.

Jeg mener dette strider mot all fornuft, det er "greit" å oppleve en slik hendelse - men hva skjer egentlig etter på, hvor mange er det som blir å slite med problemer etterpå. Senvirkninger kan være strørre og mere vaskeligere å komme seg ut av enn akkurat en så traumatisk situasjon som å være der eller sitte å vente på en eller annen telefon fra en som er der.

Hendelsen kan betraktes som verre enn krig, verre enn tortur i 10-20 år, det er da jeg tenker at hvor er støtten etterpå. Skal Nav tvinge folk til å bli posttraumatiske nå? Jeg er så sinna at jeg kan ikke skrive mere.

Ha en flott dag!